Kulturhistorie
Ljanselvdalen er et kulturhistorisk landskap av de sjeldne. Her fantes de flotteste herregårder og de fattigste husmannsplasser. Her var kruttverk (våpenindustri), sager, møller, håndverksbedrifter, husflidskole og ingeniørkunst i verdensklasse.
Alt som er nevnt, finnes det spor av. Vi tar dere med på en vandring gjennom dette spennende landskapet, og gir korte beskrivelser av både gammelt og nytt som møter oss på veien.
Lutvann og Nøklevann
Lutvann og Nøklevann ligger ovenfor det området vi skal ta for oss, men det er viktig som utgangspunkt for Ljanselva.
Navnet Lutvann har en ingen god forklaring på. Noen mener at det kan ha sammenheng med noe som luter, altså står skjevt.
Nøklevann har navn etter formen på vannet, det ligner nøyaktig på en kroknøkkel som var i bruk i middelalderen. Noen vil avlede navnet av Myhkilvann – det store vannet, fordi gårder med navnet Nøkleby er avledet av Mykliby – den store gården. (Miklagard om Konstantinopel).
Lutvann og Nøklevann var drikkevannskilder for Søndre Aker fra 1897 til 1982.
Nå kommer drikkevannet fra Elvåga. Vannet fra Elvåga renner mot nord, og i gamle dager mente en at nordrennende vann var særlig sunt.
Vår vandring starter fra Nøklevann. Første del av turstien er en grusvei som leder oss ned til Rustadsaga.
Bildet viser Ljanselvas ”start” fra Nøklevann. Porten slipper ut vannet i et stryk, hvor man fra tidligere tider kunne utnytte vannkraften. Bildet gir også begrep om hvilken vanntilførsel Ljanselva får fra Nøklevann. Vannmengden er helt avgjørende for fiskelivet i elva! Bildet viser også dammens flotte steinmur.
Rustadsaga
Rustad betyr stedet, gården som er ryddet, det vil si ryddet for skog. Den kan være ryddet i middelalderen, mellom 11-1200. Selve gården Rustad lå sørvest for Nøklevann. I dag er det et boligfelt som heter Rustadgrenna på stedet.
Rustadsaga kom til da oppgangssagene ble innført på slutten av 1500-tallet. I 1688, hadde saga kongelig bevilling til å skjære 3.400 bord i året. De hadde søkt om 5.000, men fordi hugsten hadde gått hardt ut over skogen, ble det innført begrensninger i sagbruksdriften. Nedover i elva kom det etter hvert også andre virksomheter drevet med vannkraft. Det var både spinneri og mølle.
Ellers var Rustadsaga, med flyttinger og modernisering, i drift frem til 1954.
Det står skilt og plakater som forteller om virksomheten ved veien opp mot Nøklevann. (Som vist på bildet).
Turstien tar av til venstre for grusveien. (Til venstre på det nederste bildet).
Fra Rustadsaga mot Skraperudtjernet går stien bratt nedover. Ljanselva kaster seg vilt utfor. Det er mulig å gå langs elveleiet, men det er kronglete å gå. Stien åpner seg og siste delen mot Skraperudtjern er en åpen slette. Trolig er denne sletta lagt oppå store mengder med flis!
Bildene viser:
1. Skilting av området er blitt bra. Her er en historisk oversikt over
hvilken industri som har vært på stedet.
2. Vi ser ennå rester av grunnmurer langs elva.
Skraperudtjern
Tjernet har navn etter gården Skraperud (Skroparud). Navnet på gården skal være fra tilnavnet Skropi, en som skryter. Selve gården er borte, men noen mener at den kan ligge der husmannsplassen Hullet ligger i dag, øst for tjernet. I så fall kan vi tenke oss at gården fikk navnet fordi han som ryddet gården var mer enn passe stolt av den. Den er jo ikke nettopp en storgård.
Skraperudtjern var delt mellom Rustad og Skullerud. På Skullerud gård hentet de is til kjøling av melk fra Skraperudtjern. Den som vil vite mer om ishandteringens teknikk og historie, kan lese om det i Sør i Aker 1982.
Ellers er det mye flis i bunnen av tjernet, fordi sagflis fra Rustadsaga ble sluppet på elva om flisbingen var full.
Turstien kommer ut på sletta til venstre i bildet. Vi kan se hvordan den krysser sletta og forsvinner ut til høyre på bildet.
Langs Skraperudtjernet er det nå en asfaltert gangvei. Asfaltveien går opp til tidligere Norsk Data’s skolesenter, mens vi fortsetter på en grusvei (til venstre) langs tjernet.
Vår tur langs Ljanselva viste at Skraperudtjernet har store mengder småørret. Vi kunne se mange på vår korte vandring langs tjernet. Dette må være resultatet av flere års utsetting av ørret i tjernet.
Bildet viser sletta nord for tjernet. Vi går trolig på flis her!
Fjellet på østsiden av Oslofjorden består av grunnfjell som ble dannet i jordas urtid, den perioden som kalles prekambrium (1.000 – 1.200 millioner år siden).
Bergarten kalles gneis. Den har blitt dannet langt nede i jordskorpen. Ut fra sammenligninger med yngre bergarter ute i fjorden, har en kommet til at det må ha ligget minst 6-700 m fjell over dagens fjellgrunn, antakelig mye mer. På grunn av overdekningen, har gneisen vært utsatt for trykk og høye temperaturer. Den har oppført seg som en seig deig, og blitt eltet og knadd når jordskorpen beveget seg. Spor av denne bevegelsen kan vi se som striper og bånd i gneisen.
Turveien er lengst sør en grusvei langs tjernet. Det er mulig å forlate grusveien og gå på en sti tett ved elva, men denne stien er ofte våt og vanskelig å gå.
Enkelte steder har fjellet vært noe mindre mykt da det ble knadd, så vi kan finne knusingssoner og glideplan. Et glideplan dannes når to fjellstykker glir mot hverandre, og steinen er så myk at den smøres utover. Da blir flatene glatte, nesten som polert.
Bildet viser en del av forkastningen ved Skraperudtjernet.
Slike glideflater fins langs veien ved Skraperudtjern.
Bildet viser en del av forkastningen ved Skraperudtjernet.
Hullet og Løkka
Hullet er en fin skrivemåte for Hølet som plassen egentlig ble kalt. I en gammel fortegnelse heter det Giesteboedhollet, altså gjestebudshullet. Det kan tyde på at det var en festplass der i gamle dager, eller navnet kan være ironisk ment. Det kan for eksempel ha hett noe i regning av ”I hølet holder de gjestebud hver dag”. Underforstått: ”De stakkarene har ikke til salt i grøten”.
Plassen Skullerudhølet, der Maren og Ludvig bodde i mange år, tilhører Skulerud Gård, og er bebodd. Plassen ligger i et dump, så Hølet er et greit navn, men antagelig lå det også noe forakt i navnet, høl i betydning dårlig sted.
Løkka betyr inngjerdet plass, og er et typisk navn på husmannsplasser.
For å komme til ”Hølet”, må vi ta av fra veien øst for Skraperudtjernet og gå litt mot nord.
Passerud
Av Passerud er det bare navnet og trappen igjen. Plassen lå i lia der veien går opp til vannverkets anlegg. Navnet kan være vanskelig å forklare om en går ut fra ordet passe, som kan bety enten passe i betydningen passe på (for eksempel passe dyr), eller passelig.
I gamle kilder er navnet skrevet Piiserud. Da blir navnet enklere å forstå. Mange husmannsplasser hadde navn som viser forakt, som Luserud og Lopperud. Navnet kan altså ha vært Pisserud, men en eller annen har valgt å ”parfymere” det ved å bytte i med a.
Kartet viser: Området rundt Passerud
Å endre stygge navn var vanlig, som regel ble stedet døpt helt om, Lopperud kunne for eksempel bli til Moltehaug.
Turstien fra Skraperutjern mot Skullerudstua går over et stort sletteområde. Ljanselva går merkelig rett fram i enden av sletta. Det ser ut som den er anlagt der. Det er også flere broer som går over elva på denne strekningen.
Bildet viser: Sletta sett fra sørenden av Skraperudtjernet – sydover mot Skullerudstua.
Skullerud
Skullerud, Skules rydning, er også en gård som ble ryddet i Middelalderen. I dag står husene og litt av jorda igjen. Et stort hagesenter og noen hester er det som er igjen av gårdsdrift.
På veien fra T-banen til Skullerudstua kan en se postmodernistisk arkitektur fra midten av 1980 tallet. Bygningene ble bygget for Norsk Data. I fallet nedenfor brua som fører til vannverket, har det trolig ligget en sag som tilhørte Skullerud. Den hadde bevilgning i 1688, men fikk skjære langt færre bord enn Rustadsaga.
Etter hvert ble saga flyttet til Sagstua like ovenfor Enebakkveien.
Skullerud Gård slik den er i dag.
Skullerudstua
Skullerudstua ble bygd i 1981, og er et populært bevertningssted for de som bruker området.
Den ligger høyt og fritt slik at en lett kan skue over store områder langs Ljanselva. Elva ligger litt gjemt bak en bjørkeskog i enden av sletta, og den renner rolig i områdene ved Skullerudstua.
Skullerudstua
Stien går langs elva over hele sletta. Du kan velge om du vil passere de to broene som krysser elva, eller holde deg på en side. Broene ligger ganske tett, så det blir ikke store omveien.
Det er gode forhold for løvvegetasjon tett ved elva. Turstien er her en grusvei som går på høyre side av elva.
Skullerudstua tar i mot selskaper og private arrangementer i tillegg til vanlig servering og har møtelokaler, badstu, svømmekulp m.m. for gjestene. En stor parkeringsplass ligger like ved.
Vannverket
I åsen øst for Skullerudstua ligger et stort vannrenseanlegg sprengt inn i fjellet. Det er først og fremst bygd for å forsyne de sørøstre bydelene med drikkevann fra Elvåga. Ved overføringsledninger kan verket også forsyne andre deler av byen, om vannet fra Maridalsvannet skulle svikte. Renseanlegget er meget avansert og nyter høy internasjonal status for sin renseteknologi. Siste etappe i utbyggingen av renseanlegget foregikk i 1993.
Det er bygd en stor bru over elva som fører opp til Renseanlegget . Like etter brua kaster Ljanselva seg ut i nye stryk.
Ljanselva på sitt fineste med tett løvtrevegetasjon.
Som en ser, er det godt fall i elva her, og stedet egnet seg bra for sagbruk og annen kraftkrevende industri.
I disse strykene og kulpene ovenfor er det lett å observert ørret. Dette kan være fisk som har sluppet seg ned fra Skraperudtjernet, men det kan også være fisk som overvintrer i elva.
Helt sikre er man ikke, men ved flere utsett av yngel kan Ljanselva trolig bli en fiskeelv igjen.
Smeden
Smeden er en husmannsplass som ligger sør for elva, bak en kolle. (Elva renner fra øst mot vest her)
Navnet på plassen tyder på at her bodde en smed. Det forteller noe om hvordan det var å være husmann. Husmannsplassene var så små og dårlige at det ikke gikk an å livberge seg og familien. Som oftest hadde de arbeid på gården som eide husmannsplassen. Store gårder trengte mange arbeidere. Derfor fikk folk som ikke hadde egen jord bruke en husmannsplass mot at de arbeidet på gården. Sin egen jord måtte husmannen stelle når han ikke trengtes på hovedbruket.
Noen husmenn var håndverkere, for eksempel smed, skredder eller skomaker. Om de tjente nok på faget sitt, kunne de betale leie for plassen, slik at de slapp å arbeide for bonden. Jordene på Smeden benyttes i dag som sommerbeite.
Stien går ikke opp til Smeden. Den følger elveleiet, mens Smeden ligger på en høyde sør for elva.
På gamle kart vises det en dam nedenfor Smeden
Likevel er det godt mulig å legge veien om Smeden. Da må elva krysses ved den første brua etter vannverksbrua. Det går en nedlagt grusvei fram til tuftene etter Smeden. Deretter går man ned til en grusvei som fører fram til Skullerudkrysset.
Det alternativet som følger Ljanselva best, er å holde seg på samme side av elva hele strekningen. (nord for elva). Da går man nær ved elva, og ser stryk og små kulper på nært hold. Vel nede kommer man ut på en slette med en vakker liten dam. .
Langs stien nederst, med Sagstua oppe i lia til høyre, kan man se rester etter noe som kan ha vært en voll til en demning. Gamle kart viser tydelig at den nederste delen av stien har vært oppdemmet!
Sagdammen
Dammen nedenfor Smeden var vannreservoar for en sag som sto ca. 100 m fra Europaveien i dag. Ser man nøyere etter, vil man se rester etter voller som kunne holde en stor vannmengde på plass. Kartet som er vist er laget i 1885 av Norges Geografiske oppmåling. (Forstørret).
I tørre sommre var likevel ikke dammen stor nok til å holde saga i drift. Dette gjaldt særlig dager da sagmesteren på Rustadsaga holdt igjen vannet fra Nøklevann. På slike dager måtte sagmesteren på Sagstua ta seg en ufrivillig hvil til vannet igjen ble sluppet fra Rustadsaga.
Dammen slik den i dag ble restaurert i 2000. Vannstanden i dammen slik den fremstår på det gamle kartet kan ha vært ca. 2 meter høyere enn den er i dag.
Sagdammen med jordene til Smeden i bakgrunnen.
Sagstua
Områdene rundt Sagstua var åkrer. Det var en delvis årsak til at tømmeret ble fraktet opp (vekk fra jordene) til et sted som ble kalt Plankehøgda. Vi kan se rester etter ”Plankeveien” ennå. ”Plankeveien” var eneste transportvei mellom Oslo og Enebakk fra 1765 – 1965. Det viktigste var transporten av tømmer og planker – derav navnet ”Plankeveien”.
Sagstua ligger ennå langs denne ”tømmerveien”.
Den gamle Sagstua brant ned i 1989, men en ny er bygget etter de gamle tegningen, og benyttes i dag som et opplæringssted for barn og unge og for distriktets barnehager på ”hyttetur”. Sagstua kan også leies til barneselskaper og som møtelokale for lokale lag og foreninger. Miljøprosjekt Ljanselva leier Sagstua av Friluftsetaten, og har ansvaret for den daglige drift. Skigarden ved Sagstua er resultat av et samarbeidsprosjekt mellom Miljøprosjekt Ljanselva og Kastellet og Rustad skoler.
Skullerudkrysset
I det vide området som i dag er preget av E-6 og trafikkmaskinen som forbinder E-6 til Nordstrand, lå det flere små gårder. Alle disse gården hadde låve i tilknytning til gården, og ofte var låven bygd sammen med fjøset, slik at det skulle være lett å gi dyra mat.
Informasjonsskilt
En av disse gårdene fikk navnet ”Dritut”. Dette er ikke noe hyggelig navn, og det ble sikkert gitt plassen fordi forholdene var dårlige. Rester av annen husmannsplass, som ble kalt Dalen, finnes på nordsiden av Nordstrandveien.
Trafikkmaskinen/Skullerudkrysset
Her finnes mye bygningshistorie på ett sted. Området har ligget litt utenfor allfarvei, derfor har eierne av de ulike eiendommene kunnet gjøre nesten hva de ville.
Entreprenørtomta
På sørsiden av veien holder et entreprenørfirma til. Også på den tomten kan det være rester av en husmannsplass, i det minste kan ett av husene være fra overgangen mellom 18 og 1900-tallet. Så finnes det kvadratiske hus i funkis-stil som var populære på 1930-tallet.
De halvrunde bølgeblikkskurene er en type som trolig kom i bruk her i landet omkring slutten av 1960-årene. Slike skur ble første brukt i England under 2. verdenskrig for å huse krigsmateriell. Tomta er nå regulert til friområde.
Rensedammen
Ljanselva slynger seg dovent gjennom dette slettelandsskapet og under veibroen. I tilknytning til veibroen som sto ferdig i 1997, ble det bygget en rensedam for vann som renner fra broen. Vannet forsinkes i dammen og legger fra seg forurensende partikler før det renner videre ut i elva. Damanlegget er et av de første i sitt slag i Norge, og følges nøye opp av Staten Vegvesen for å kartlegge forurensning fra større veianlegg.
Turveien kommer fra øst og går først nord for elva. De som har valgt å gå turen om Smeden kommer ned til samme sted. Her renner også Dalsbekken inn i Ljanselva.
Leirskallen
Østre og Vestre Leirskallen Gård er gamle gårder som det finnes få spor etter i dag. Navnet kommer fra en rund knoll som stikker opp av leirbakkene langs elva. Ordet skalle er forresten det samme vi bruker i hodeskalle. Tuntreet for Østre kan sees opp ved svenskehusene.
Leirskallen Gård før utbygging av området (klikk for større bilde)
På Leirskallens grunn ble det satt opp svenske ferdighus rett etter krigen. De står blant annet i veien som heter Leirskallen. Ovenfor svenskehusene er det kommet ferdighus av nyere dato.
Hustufter fra Leirskallen Vestre.
På tuftene etter Leirskallen gård er det fortsatt rester etter kulturplanter. Dette er også et fint sted å raste på. Om sommeren er hele området en grønn oase. Tuntreet er her ennå, og du kan raste i skygge eller sol (i godt vær) som du ønsker. Utsikten til området nord for Leirskallen er god, og du kan tydelig se elva som går i en flott bue rundt Leirskallen.
Langs elva i dette området er det mange praktfulle bekkesoleier om våren.
Folk observerer stadig ørreter i elva ved Leirskallen.
Veien er litt kronglete, men den skulle ikke være vanskelig å følge. Fra Leirskallen går den litt nedover mot elva før den igjen går opp en motbakke. Buskaset er tett om sommeren. Vel oppe fra buskaset kommer vi inn på en kjørevei til husene på østsida av elva. Denne veien krysser elva, og vi skal følge denne veien til venstre. I en liten motbakke litt lenger fram står en veiviser. Denne viser oss turstien som går gjennom et uberørt området vi har kalt Urskogen.
Veiviseren
Urskogen
Etter å ha forlatt asfalten, kommer vi inn i et uberørt området som vi har valgt å kalle ”Urskogen”. Her er det en skjønn blanding av løvtrær og bartrær. Om det kommer en storm – eller trærne blir svekket på en annen måte - så hender det at noen av dem faller over ende. Ingen rydder i dette området. Nedfallstrær skal bli liggende å råtne der de har falt. Dette kan vi tydelig se på det øverste bildet. Lyset på skogbunnen i noen områder er svakt, og det fører til typisk skogbunnsflora hvor det er langt mellom de frodige, grønne plantene.
Rotvelt i ”Urskogen”
Fuglelivet er rikt her, og på en tur observerte vi 3 forskjellige arter hakkespett.
Stien går i uberørt natur langs elva. Området er vått om våren etter snøsmeltingen og etter regnvær. Om sommeren hører vi neste ikke bystøyen mellom alle trærne! Bladverket demper lydene slik at man kan føle stillheten.
Elva i ”Urskogen”
Urskogen blir dominert av kraftige graner. Leirjorda gir god grobunn. Inntil elva vokser kratt av hegg og gråor.
Stien gjennom ”Urskogen”
Hegg er i slekt med kirsebær, og bærene er små steinfrukter. De er spiselige, men virker snerpende. Ved og blader av hegg inneholder et giftstoff som avspalter cyanid (blåsyre). Av den grunn har hegg blitt brukt mot rotter og mus. Ellers mente folk i gamle dager at heggekvister skulle være bra mot hekser, tyver og tordenvær.
Or har et samliv (symbiose) med en nitrogenbindende organisme i røttene. Derfor trenger den ikke spare på nitrogenet ved å trekke klorofyll ut av bladene om høsten. Or feller bladene grønne.
Mange dyr bruker urskogen langs Ljanselva for å finne mat og skjul. Noen tar seg sikkert også en tur opp i hagene omkrings når det er stille.
Den grønne dalen
Det finnes rådyr, og muligens også elg langs elva. Av mindre pattedyr, kan en vente å finne rev, grevling og mink. Rev og grevling holder seg ofte der det er folk, og tar gjerne matrester. Om dagen liker de å hvile i skog eller brakkmark. Minken trives ved elver og vann, og er sett høyere opp i elva.
Figurene er: 1. Rådyr 2. Grevling 3. Mink 4. Ekorn
Ekornet er en trivelig fyr, som en ofte kan møte i urskogen. Det spiser blant annet granfrø, og er veldig glad i nøtter. Hvis ekornet finner mye nøtter, pleier det å grave ned overskuddet som vinterlager.
Engersbråten
Etter urskogen kommer vi ut i et område hvor elva tar det litt mer rolig. Vi er igjen ute i et kulturlandskap.
Engersbråten er en plass som fremdeles ligger åpen, men jorda blir ikke brukt.
Bråten forteller om en måte å dyrke jorda på. En brant skogen, og sådde korn i asken, på samme måten som fattige bønder i den 3. verden gjør den dag i dag.
Navnet Engersbråten gjør navneforskerne litt usikre. Engbråten ville vært greit å forklare, bråpten der det var, eller ble eng. S-en som har sneket seg inn i navnet gjør at en undres om Engersbråten er oppkalt etter en som het Enger og som eide eller drev plassen.
Eng, som i gammelnorsk ofte ble skrevet Engr, og ble til Enger, er et vanlig gårdsnavn. Det var vanlig å ta etternavn fra det stedet en kom fra. Derfor kan en undres om det en gang bodde en Enger på Engersbråten.
Ved Engersbråten lå en dam der veien går over elva.Stien krysser også elva to ganger ved Engersbråten.Som regel er det vått, og det kan lukte litt dårlig.
En av Nordstrands siste originaler har sitt tilholdssted her nedenfor Engersbråten.
Tangen
Tangen har navn fra neset som dannes mellom Ljanselva og Gjersrudbekken.
Tange er navn på en landspiss.
Her har vi et eksempel på dyrket mark som har blitt oppgitt. Langs Gjersrudbekken står noen store piletrær som sannsynligvis er plantet. Pil vokser raskt, og trives godt ved vann. Derfor er pil mye brukt som prydtre ved vann.
Det lange granholtet er en granhekk som har fått vokse fritt.
Ellers er området preget av en blanding av bjørk og selje. Slik vegetasjon er vanlig på dyrket mark som holder på å vokse igjen. Det har blitt foretatt en tynning av krattet, så det er åpnere enn naturlig.
Noen av seljene er døde, det skyldes naturlige årsaker, som sykdom, eller at de har tapt konkurransen med bjørka om lys og næring. Hvis området får ligge i fred, vil gran erstatte bjørk, slik at det hele blir granskog.
En av bruene som går over Ljanselva.
Stien går over en bru nedenfor Engersbråten. Brua inneholder rør som fører kloakk til Bekkelaget renseanlegg. Videre går stien over i en grusveg som går ned til Ljabruveien og Hauketo.
Bilde 29
Stien ned til Tangen
Området er mye brukt både av barnehager og skoler. Hauketo skole har undersøkt hva slags bunndyr det finnes i vassdragene, og elevene har fått seg mange overraskelser over det de har funnet.
Barnehagebarn på tur
Barnehagene bruker området både til tur og til naturopplevelser. Bildet viser en rast på en rabbe, like ved en bro som det ble satt ut settefisk ved.
Gjengroing
Gjengroing er et økende problem i hele dalen, og fører til gradvis endring i dyre- og plantelivet. Dårligere lysforhold for mange planter, og kulturminner som forsvinner.
Munkerud
Munkerud var en går som tilhørte Hovedøya Kloster i middelalderen. Det er kanskje ikke trolig at munkene drev gården selv, men de fikk varer og inntekt derfra.
Området vi har kalt ”Urskogen” og landskapet vest for denne, har tidligere tilhørt Munkerud gård.
Litt om bekkeblom
Bekkeblom
Bekkeblom, eller soleihov som den også kalles, er en plante som trives langs bekker og elver. Navnet soleihov har den fått fordi bladene kan ligne litt på hestehovblader.
Bekkeblom tilhører soleiefamilien, det vil si samme familie som smørblomst. Som alle andre planter i denne familien, er den giftig. Derfor får alle soleier stå i fred for dyr som beiter.
Planten trives på våte, ofte leirete steder. Det gjør at en bør være forsiktig om en vil plukke den. Ellers kan en sette fast skoene i mudderet, eller skli ut i vannet.
Bekkeblom bestøves ofte av små insekter, som kortvinger og biller. Derfor er det ofte ”dyr” i blomstene.
Ellers er planten et flott vårtegn. I gamle dager merket en seg at krøtterne begynte å komme over vårknipa, og gi mer melk når bekkeblommen blomstret. Den gule fargen fikk også folk til å tenke på smør. Så noen steder var det vanlig å legge de første blomstene i melkebøtta, for at melka skulle bli god og feit.
En annen variant av denne troen, var at om du plukket en annen manns bekkeblom, ville kyrene hans melke dårlig.
Gjerdsrudbekken
Gjerdsrudbekken kommer fra Gjerdsrudtjern ved Klemetsrud, og møter Ljanselva like ved Steinhvelvbroen på Ljabruveien.
Gjerdsrud kan ha fått navnet sitt fra en som het Gjest, og ryddet gården en gang i middelalderen.
Gjest var også navnet på noen av kongens soldater i vikingtiden, vi har samme ordet i
dagens (marine-)gast. Fra å være en ”yrkestittel”, gikk det over til å bli et mannsnavn.
Klemetsrud er et eksempel på navn med tilknytning til Kirken. Clemens var navn på paver, og i Oslo fantes en Clemens-kirke.
Kart over Hauketo- oversikt over vei, sykkelsti og bekker (klikk for større bilde)
Et annet rudnavn med tilknytning til det kirkelige, er Mortensrud. Morten er en skandinavisk form av Martin. Martin ble i sin tid biskop av byen Tours i Frankrike (omkring år 350). Hans helgendag 11. november falt på en gammel høsttakkefest da en skulle spise gås. For å gi denne festen et kristelig innhold, ble det skapt en legende om Martin og gjessene.
Det fortelles at Martin var en from mann, og ikke hadde lyst til å bli biskop. Derfor prøvde han å gjemme seg blant gjessene, men gjessene skrek slik at Martin ble funnet og gjort til biskop. På grunn av gjessenes svik, spises det mortensgås den dag i dag, særlig i Skåne.
Nebbejordet
Med det samme vi er inne på tanger og nes kan vi ta forklaringen på navnet Nebbejordet. Det har i utgangspunktet ikke noe med fugl å gjøre. Nebbe betyr et smalt jordstykke langs med vann.
Både nes og nebbe er ord som står i sammenheng med nese, den utveksten vi bærer midt i fjeset! Et smalt nes blir er nebbe, og en smal nese et nebb.
Ellers finnes det et sted som heter Nebbenes, det viser at nebbe og nes har noe av samme betydninge.
Nebbejordet er et borettslag som ligger med utsikt over Gjerdsrudbekken og Ljanselva.
Fra Nebbejordet har man god oversikt over Tangen. Her kan en også ta en avstikker langs Gjerdsrudbekken. Det er anlagt tur/sykkelvei langs Gjerdsrudbekken. Denne veien g¨r vest for bekken.
I 1994 observerte elever ved Hauketo skole både ål og ørekyte i bekken. Denne bekken har lenge vært forurenset med overvann fra Grønmo, men i 1989 ble overvannsledningen ferdig, og etter den tid har vannkvaliteten bedret seg vesentlig.
Hauketo gård
Hauketo er en gammel skysstasjon. Navnet har gården fått fra haug og to som betyr grasslette, altså haukens grasslette. Haug har også vært brukt som mannsnavn, så det er ikke sikkert at gården har fått navn etter fuglelivet.
Skysstasjoner var viktige den gang folk reiste med hest og vogn, og veiene var dårlige. På skysstasjonene kunne de reisende få hvile, og få uthvilte hester.. Som regel ble skyssen drevet omtrent på samme måte som vi har drosjer i dag. En mann med hest og vogn ble betalt for å kjøre til avtalt sted.
De som hadde skysstasjon, hadde også plikt til å passe på at det var kjørekarer å få tak i. Prester og embetsmenn hadde rett til fri skyss, og det syntes mange bønder var en plage.
Hauketo Gård, Svalganghuset er restaurert og er til høye på bildet
Hauketo Gård ligger på høyden over Ljabrukrysset. Det står et svalgangshus på tunet. Huset er nylig restaurert. Et svalgangshus er bygd slik at alle rommene har inngang fra en overbygd ”veranda”, svalgangen, på yttersiden. I gamle dager ble det regnet som svært fine hus. (de fleste bodde i en etasjes stuer med ett eller kanskje to rom). I folkeeventyrene hører en stadig om kongen som står ute i svala (det vil si svalgangen) når det kommer fremmen til gårds.
Svalgangshuset var stashuset hvor prominente personer stoppet for en hvil. Det sies at til og med kong Karl den 12. overnattet i svalgangshuset.
Hauketo lå fint til som skysstasjon. Her møttes veien fra Øyeren og Enebakk med veien mellom Christiania og Smålene. Særlig etter at sagbruksdriften i Enebakk kom i gang, må det ha vært stor trafikk der. På den annen side, plankekjørerne ble nok helst bevertet på steder som Stupin og Bilit.
Ljabru Hovedgård ligger til venstre på bildet.
Bildet viser utsikten fra Hauketo gård mot Ljabru. Midt i bildet ser man Ljabrubakken.
Turgåere må krysse veien like ved bussholdeplassen. Her er det fotgjengerovergang. Gangveien videre ser en tydelig på bildet til venstre for brua. Følg denne gangveien videre til Hauketo jernbanestasjon. På veien dit går den forbi en ny, stor gangbru over Nedre Prinsdalsvei.
Munkerudsaga
Like ved Ljabru Hovedgård ligger en liten plass som heter Munkerudsaga. Til høyre på bildet av Ljabru Hovedgård. Navnet tyder på at det er en sagmesterbolig. Sagmesteren var en husmann som hadde ansvaret for å drive ei sag. Sammen med sagdrengen, var det han som skar tømmeret til planker og bord. Selve saga er påvist rett nedenfor kloakkbroen ved den bratte leirbakken ved Tangen.
Oversikt over dammene i Ljanselvdalen (klikk for større bilde)
Ellers var det mange som hadde arbeid med å kjøre planker til utskiping. Ofte hadde sagmesteren plankekjørere boende hos seg når kjøringen stod på.
Hvor selve sagbruket til Munkerudsaga lå, er ikke lett å få rede på. Ei vannsag må ligge er det er fall i elva, antakelig lå den ved stryket nedenfor Tangen.
Uansett, Munkerudsaga må være yngre enn sagene på Rustad og Skullerud, for den søkte ikke om kvantum da retten til å skjære bord ble fordelt i 1688. Stien går videre over parkeringsplassen ved Hauketo stasjon. Deretter bruker man undergangen under toget for å komme videre.
Ljabru
Ljabru betyr brua over Ljorn, som er det gamle navnet på Ljanselva (Ljarnarbru).
Hva elvenavnet skal bety, er det ingen som vet lenger.
Der veien krysser elva, er det ei fin steinbru. I 1764 var det ei trebru der, og Wilse som har fortalt dette i sin reiseskildring, mente at den burde erstattes med en av stein, og slik ble det i 1804.
Steinhvelvbroen. Barn på ryddedugnad
Det var et godt forslag, for den brua som nå står, kan være nærmere 200 år. I alle fall ble slik bruer bygd for 200 år siden, og de tåler uten vanskeligheter dagens tungtrafikk.
Prinsippet for å bygge hvelvbroer er enkelt, og var kjent alt i Romertida. Først lager en et stillas som svarer til buen i broa, så legger en stein i en bue på stillaset. Den midterste steinen i buen gjør at den ikke faller ned. I stedet for å falle, presses steinene mot hverandre. Dess større press, dess fastere sitter steinene i buen. Det betyr at brua blir sterkere under press, forutsatt at steinen ikke knuses av påkjenningen.
Selv om prinsippet er enkelt, krever det dyktig håndverk å bygge en slik bru av naturstein.
Og det så den står i mange hundre år, undres hvordan rørbrua under gangveien ser ut om hundre år….
 (klikk for større bilde)
Gårdene Ljabru (nærmest) og Hauketo ser ut til å ha blitt ryddet blant de siste i Søndre Aker før Svartedauen, etter at bl.a. Munkerud, Ljan-gårdene, Prinsdal og Bjørndal ble tatt opp. Plassen Asperud under Leirdal ses overst til høyre i bildet. Den bratte bakken pikene går i ble kalt ”Mærrapina”.
Prinsdalsbekken
Prinsdalsbekken renner langs jernbanen ved Hauketo stasjon, og møter Ljanselva inne i fjellet ved den første elvetunnelen.
Navnet Prinsdal er et navn det ikke er funnet noen god forklaring på. I og for seg er det greit, det er sammensatt av prins (kongesønn) og dal. Men hvem kan denne prinsen være?
Kanskje er forklaringen så enkel som at en av dem som eide Prinsdal ønsket å gi gården et ”majestetisk” navn?
Prinsdalbekken en høstdag
Prinsdalsbekken går gjennom Prinsdal, og i lange strekninger er den langt i rør. Prinsdalsbekken er lett synlig like ved jernbanestasjonen. Bekkens løp gikk tidligere inn i Ljanselva. Det gjør det også i dag, men det skjer inne i fjellet.
Det anlegges nå turvei langs denne fine lille bekkedalen.
Løkens smie
Der det i dag er flere forretninger, og Ljanselva forsvinner i tunnel, var det en smie anlagt i 1914. Smeden het Løken. Til tross for at Ljans fine beboere ikke likte å ha en slik virksomhet i nabolaget, ble de etter hvert kunder.
Løkens smie
Her kunne de få skodd hestene sine. Det fortelles også at han kunne lodde tønnebånd, det kostet fem øre.
Tønnebånd var et vanlig leketøy i gamle dager. En fikk det til å trille ved å slå på det med en pinne. Å få tønnebåndet til å gå både fort og langt var stor moro i en tid da sykler og mekanisk leketøy omtrent ikke fantes.
På den tid ble svært mange varer levert i løs vekt til kjøpmannen. Alt fra mel, sirup og spekesild til grønnsåpe og parafin ble levert i tretønner med tønnebånd av jern. Derfor var nok løse tønnebånd ganske vanlige, og som nevnt morsomme å leke med.
Like bak husene på bildet forsvinner både Ljanselva og Prinsdalsbekken inn i fjellet. De går ikke inn på samme sted, men de møtes inne i fjellet. Det naturlige løpet til Ljanselva var bak husene på bildet.
Turstien går oppe på kollen – bak husene.
Selaus mølle/Emballasjeskolen
Selaus mølle, som etter en brann ble omgjort til Emballasjeskole, lå rett nedenfor begynnelsen av Kronveien, og hadde vannkraft fra en dam i Ljanselva. Siden er både elva og bygningene utslettet av veibygging.
Da mølla brant på omkring begynnelsen av 1900-tallet, nektet beboerne på Ljan at den skulle bygges opp igjen. Den offisielle begrunnelsen var at virksomheten var brannfarlig. (Det kan de på ete vis ha rett i, kornstøv blandet med luft kan ha samme sprengkraft som dynamitt) Den egentlige bakgrunnen var nok heller at nybyggerne på Ljan hadde slått seg ned herfor å komme vekk fra industrien i byen. Derfor var det hjertelig i mot alt som smakte av fabrikkvirksomhet.
Selaus Mølle ble etter brannen brukt som vognstall for den tids kommunale vognmenn.
Gammel kartskisse som viser alle aktivitetene øverst i Liadalen (klikk for større bilde)
For likevel å utnytte vannkraften til noe nyttig, etablerte Selau Lian Emballage-Skole. Elevene der skulle lære å lage esker og kurver av spon eller pil. Spon fikk en fra sponhøvler drevet med kraft fra elva, og det fortelles at det ble gjort forsøk med kurvpil-plantasjer. Alle spor av denne virksomheten ser nå ut til å være borte.
Bakgrunnen for emballasjeskolen er interessant: Selau var en stor tilhenger av å utnytte det som vokser i skog og mark, ikke minst bær. Han stiftet Nyttevekstforeningen (som eksisterer den dag i dag), og ivret blant annet for eksport av norske bær.
Kartet viser hvor Selaus mølle (Liabro mølle) lå i forhold til husflidskolen.
Denne eksporten ble hindret av at det fantes for lite og for dårlig emballasje, slik at bærene ble bedervet under transporten. For å løse dette problemet, ville Selau utdanne emballasjemakere. På hans skole skuklle de lære å lage god og solid emballasje til hjelp for eksporten av nyttevekster.
Bak hele denne virksomheten med nyttevekster og emballasje, lå en sosial tanke. Dette var på en tid da industrireisningen tok til i Norge. Fra utlandet kom stadig meldinger om utsultede, eiendomsløse arbeidere som lå i strid med rike fabrikkeiere. Tanken på at vi i Norge skulle få en stor klasse eiendomsløse og opprørske arbeidere, virket skremmende på mange velstående borgere.
 klikk for større bilde
Denne sjeldne tegningen fra kaptein Erling Falchs skissebok gir et glimt både av den steile Liadalen og fra menneskets forsøk på ¨å utnytte dens naturressurser.
Som en motvekt til denne modellen med tunge kostbare fabrikker bemannet av fattigfolk kom tanken på småindustri og virksomhet drevet av arbeideren og hans familie. Eventuelt at arbeiderne kunne ha en slik virksomhet som en binæring. På den måten skulle arbeiderne bli mer selvhjulpne, og vi ville unngå den svarte nød med tilhørende opptøyer og bråk.
Stien langs Ljanselva har her to muligheter:
1. Gå undergangen ved Hauketo stasjon.
2. Gå Kronveien.
Husflidskolen
På sletta like ved fossen under toglinja var det i sin tid husflidsskole. Den var anlagt i bestyrerboligen til det som i sin tid var Liadalens Krudtmølle (se nedenfor).
Skolen ble startet med midler (kr. 35.000) som ble gitt som erstatning fordi kruttverket ikke kunne bygges opp igjen. Verket ville blitt liggende alt for nær vei og jernbane.
 klikk for større bilde
Bestyrerboligen ved kruttverket som senere ble til husflidskolen, fotografert i begynnelsen av 1880-årene. Ljabruveien i forgrunnen og Ljansviadukten i bakagrunen (Bilde fra ”Sør i Aker 1987)
Undervisningen omfattet spesielt sløyd og veving. Tanken var som hos Selau at hjemmeproduksjon og småindustri skulle virke som en motvekt til industrialiseringen og dens uheldige følger.
Skolen ivret også for at kvinner skulle lære å klare seg uten hjelp av menn. Til dette formål ble det blant annet anlagt en skolehage som en ennå kan se rester av. (Litt spireahekk og noen epletrær).
 klikk for større bilde
Husflidskolen slik den var 1880 (Foto Universitetsbiblioteket))
Omkring 5000 elever fikk gjennom årene sin opplæring ved skolen før den ble nedlagt i 1910. Nedleggelsen kom da grunnleggerne Harald og Jonine Frølich ble for gamle til å drive, og ingen andre overtok. Turstien går over Ljanskollen. Følge Storåsveien og ta av til høyre ned Storåssvingen.
Leikvoll
Åsen på oversiden av turveien langs elva der det er barnepark nå, het Leikvoll. Her var det et yndet utfartssted for folk i Kristiania.
Det var satt opp benker og en musikkpaviljong, og der var det også en danseplatting. Festdeltakerne kom med toget til Ljan stasjon, og gikk i flokk og følge til festplassen. (Hauketo stasjon ble ikke bygd før i 1925).
Særlig St. Hans festene her ut kunne være store. I 1910-1913 hadde arbeiderbevegelsen St. Hans fest på Leikvoll. I 1911 var det 3000 mennesker med på festen. På den tid var det lock out, men det la ingen demper på stemningen.
Om en ser området fra nordvest, er det tydelig at det virkelig er en voll som stikker opp i terrenget. Skråningen fra vestover er bratt, slik at besøkende fikk en kraftig motbakke like før de nådde Leikvoll.
Stien går i en bue rundt Leikvoll. Den går ganske bratt nedover, og det er klart at elva her var egnet som energikilde for flere virksomheter.
Bildet viser barneparken en mørk desemberkveld.
Kruttverk i Liadalen
Det har vært to kruttverk i Liadalen.. Det første ble anlagt i 1750, men ble siden flyttet til Gjersøelva der det lå til det ble nedlagt i 1870. Trolig lå det i nærheten av Store Ljan.
Fordi dette første kruttverket ble flyttet en gang før 1800, hevder enkelte at det bare har vært ett kruttverk i dalen, det som ble oppført i 1855.
Det er imidlertid helt klart at i følge J.N. Wilse lå det et kruttverk ved Ljanselva i 1764. Sitat:” Herfra (Ljabro) dreide sig en liden Kiørevei paa høire Haand af til Lian Krudtmølle og til det smulle sommersted Stubljan paa den anden Side ved Christiania Fjord 1/8 mil fra Jabro.”
 klikk for større bilde
Tegningen er fra ”Fint folk i bratte bakker” og viser kruttverket etter eksplosjonen.
Dette sitatet viser uten tvil at kruttmøllen må ha ligget i Liadalen. Han sier videre et annet sted, at kruttmøllen lå til samme bekk som den han møtte ved Ljabru.
1/8 norsk mil (som ikke er like en moderne mil a 10 km), svaret til ca. 1,5 km. Målt på dagens kart, synes denne avstanden noe kort (det er omkring 3 km mellom Stubljan og Ljabro). Likevel, om vår reisende skulle ha forvillet seg til Gjersøelva før han dro nordover mot Hvervenbukta, (og komme forbi et kruttverk som lå der), måtte han ha reist dobbelt så langt. Om han i det hele tatt hadde kunnet ta seg fram.
Kruttmøllen er også tegnet inn på kart fra 1763 og ca. 1780, på begge kart ligger den i nærheten av Ljanselva.
På et kart fra 1800, ligger kruttverket i Gjersøelva. Mye tyder altså på at verket ble flyttet.
Gjersøelva har en større og mer stabil vannføring, derfor kan det tenkes at driften av kruttverket ble jevnere i denne elva.
Til det første kruttverket hørte også et salpeterverk, en stinkende affære basert på kompostering av gjødsel, slakte- og latrineavfall. Kruttverket hadde en viktig stilling i 1760 årene. Det var forbudt å innføre krutt til Danmark-Norge, og verket hadde bare konkurranse fra verkene på Kongsberg og i Bergen. I tillegg må vi huske på at svartkrutt var det eneste sprengstoff til så vel sivilt som militært bruk. Det nye kruttverket, som lå nedenfor fossen i Liadalen, ble anlagt av Tollef Olsen, og hadde ikke noe med det foregående verket å gjøre.
Olsen solgte verket i 1866. Etter et mellomspill som bestyrer for de nye eierne, ble Harald Frølich den siste eier av verket.
Det var i drift fra 1855 til det ble ødelagt av eksplosjoner i 1884. Ulykken skjedde om natten, og bare de to som var på vakt ble drept. Det kunne gått mye verre om det hadde skjedd på dagtid, med trafikk på veien og jernbanen. Splinter føk til alle kanter, og eksplosjonen ble merket i vid omkrets. Mange trodde det var selve dommedag som kom med ild og svovel. Det er antatt at mellom 10 og 15 tonn krutt eksploderte.
Rester av kruttverket
Ruinene kan fremdeles sees. Ved elva ligger grunnmuren til stampehuset der kruttet ble produsert. Vollen bak stampehuset har antagelig vært en demning. Bilder fra verket viser at det var et vannhjul ved stampehuset, og at vannet kom i ei renne fra toppen av vollen.
Langs gangveien i Liadalen ligger også noen murrester, som antagelig har vært deler av en vei fra kruttverket.
Ljansviadukten
Ljansviadukten var et fantastisk stykke ingeniørkunst. Særlig tatt i betraktning den tids teknikk. Alle deler til brua måtte bæres eller heises på plass med håndkraft, og delene klinkes sammen med tusenvis av rødglødende nagler.
Det er to grunner til at naglene skulle være glødende. For det første var det lettere å smi dem mens de var varme. For det andre trakk naglene seg sammen når det kjølnet, slik at nagleforbindelsen ble enda fastere.
På nordsiden er alle spor av anlegget vekk, selv om en kan finne en antydning til skjæringen der Herregårdsveien krysser jernbanen. Nede i Liadalen står brofundamentene og det søndre brokaret igjen. Legg også merke til den store skjæringen i fjellet. Når en ser denne skjæringen, må en huske på at den ble gjort med håndkraft, og ikke med dagens maskiner som kunne gjøre dette arbeidet på en uke.
Først måtte alle sprenghull bores for hånd med minebor og feisel. Feisel er en slags slegge med smalt hode som ble brukt under boring. Selv om enkelte arbeidet alene, var det mest vanlig at to mann boret sammen. Den ene slo med feiselen, mens den andre løftet og dreide boret mellom hvert slag. Om en ikke dreide boret, kunne det kile seg fast.
 klikk for større bilde
Smålendstoget i fart over Ljansviadukten ( Bilde fra ”Fint folk i bratte bakker”)
Når boret ble sløvt, måtte de gå til smeden som kvesset boret ved å smi og herde en ny spiss på det. Når alle hullene omsider var ferdig, og det tok lang tid, kunne en lade. Dynamitten var oppfunnet av Alfred Nobel (han med prisen) i 1866, og ren nitroglyserin hadde vært i bruk ennå før det. Om de likevel var konservative, og fremdeles brukte svartkrutt, fikk de det kan hende fra Liadalens Kruttverk. Når alle hull var ladd, ropte skytebasen: ”Varsko her!” slik at alle kunne komme seg i sikkerhet. Så tente han luntene, og ropte: ”Fyr var det her” mens hans kom seg i dekning. Skytebasen måtte selv betale sprengstoff og lunte, så det kunne nok hende luntene ble lovlig korte i blant.
Etter at skuddet hadde gått, måtte steinen vekk. De aller største steinene måtte kanskje sprenges en gang til, men ellers ble alle stein spadd eller lempet opp i vogner som gikk på skinner. Disse vognene ble skjøvet med håndkraft, og tippet på et passende sted.
Å være anleggsarbeider, eller rallar som det het, var et hardt liv. Ikke bare bodde de under usle forhold. De arbeidet på akkord og måtte selv betale for den redskapen de brukte. Derfor førte rallarene ofte et stridt liv med mye drikk og spetakkel.
Store Ljan
Store Ljan er antagelig den eldste gården på Ljan, og navnegård for Ljans-distriktet . I løpet av middelalderen ble gården til fire. To av de tre andre gårdene er bevart som Ljabru og Stubljan. Den siste gården, eller Østre Ljan, kom aldri i bruk igjen etter Svartedauen. Jordveien ble brukt under Store Ljan.
Ingen vet i dag sikkert hvor Østre Ljan lå, men gården kan ha ligget på Hallagerjordene.
Store Ljan var den første gården som ble oppdelt til villatomter på Ljan. Den mest bratte og tungdrevne jorda ble til hageeiendommer med utsikt over sjøen.
Hovedhuset ble påbegynt i 1720, men er om- og påbygd flere ganger siden.
I dag tilhører Store Ljan Oslo Kommune som driver stedet som vernehjem.
Tre Hår
Åsen som ligger midt i mot Store Ljan i retning av Holmlia heter Tre Hår.
Grunnen var at etter en stor skogbrann sto det bare tre enslige trær igjen på åskammen. Resten av skogen strøk med, og det var nærmest et under at disse 3 trærne kunne overleve brannen. Åskammen med de 3 trærne minnet om en skalle med tre hårstrå. (Tenk på uttrykket ”tre hår og midtskill”.)
I dag heter åsen Ravnåsen og der lå det en husmannsplass under Øvre Ljan.
Ravnåsen, som også var husmannsplassens navn, ble skilt ut som eget bruk i 1961. ’Det gamle våningshuset på Ravnåsen står der ennå, og det ligger like ved Hallagerbakkens barnehage.
Omkring 1920 ble Ravnåsen ”pensjonat” for svenske rallare under omleggingen av jernbanen. Jernebaneviadukten (side 42) ble revet, og den nye jernbanelinja til Hauketo stasjon ble bygget.
Perler og laks
I gamle dager det perlefiske i Ljanselva. Det er elveperlemuslingen som danner perler. Denne muslingen har tykt skall, og kan bli meget gammel (over 60 år). Den krever vann av beste kvalitet, og vokser meget langsomt. Av eden grunn blir den lett utryddet av forurensning eller uvettig perlefiske.
 klikk for større bilde
Perlemusling
I gammel tid tilhørte alt perlefiske kongen (eller kanskje heller dronningen som var mer interessert i slikt.) Da fantes det inspektører som så til at perlefiske foregikk på rette måte. Senere gikk retten til perlefiske over til grunneieren.
Hvis en er forsiktig, og har de rette redskapene, skal det gå an å undersøke om det finnes perler uten å drepe muslingen. Av hundre muslinger en undersøker, er det kanskje perle i en eller to. Av alle perler en finner, er det kanskje bare noen få hundre som er gode. Derfor var det viktig å være forsiktig under perlefisket, så en ikke utryddet bestanden.
Det ble ellers sagt om Ljanselva et den gav de beste perler.
Helt frem til 1940-årene fantes det visstnok perlemusling i elva, og noen som prøvde seg med perlefiske i smug.
Laks og sjørret gikk det også i elva før den ble ødelagt, og den ble sagt å være en av Oslofjordens beste sjørretelver. Det som tok knekken på både fisk og perler, var utbyggingen langs Ljanselva fra 1945 og framover. Til å begynne med ble kloakk ledet urenset til nærmeste vassdrag.. Ettersom miljøbevisstheten våknet på slutten av 60 eller begynnelsen av 70-tallet, ble det langt avskjærende kloakkledninger. På den måten ble kloakken samlet opp og ledet til renseanlegg. Vannkvaliteten er i stadig fremgang, og elva kan nå erklæres nærmest frisk.
Tunnelen
Tunnelen nederst i elva ble bygd i 1971, i forbindelse med bygging av Ljabrudiagonalen. Dermed ble det satt et foreløpig punktum for håpet om å få laks og sjøørret opp i elva.
Det er et fritt fall på over 4 meter inne i tunnelen like før utløpet. Med dagens vannføring er dette for høyt for at sjøørret og laks skal kunne vandre opp i elva.
Men så,- i 2000 tok Miljøprosjekt Ljanselva initiativ til bygging av en fisketrapp i tunnelen, og prosjektet ble lykkelig gjennomført som et spleiselag mellom Statens Vegvesen, bydelene og innsamlete midler fra borettslag og enkeltbeboere i nærområdet. I dag kan vi igjen observere sjøøret i elva.
Inngangen til tunnelen med fisketrapp
Før omleggingen, gikk elva der idrettsplassen ligger nå, rundt kollen og ut i Fiskvollbukta.
Stien går videre forbi elvas ”inngang” i fjellet. Den følger veien ut fra idrettsanlegget, krysser Herregårdsveien og går videre mot gangbrua over Mosseveien. Denne gangbrua er en stor betongkonstruksjon
Lusetjernbekken
Lusetjernbekken kom opphavelig fra Lusetjernet. Dette tjernet ble tørrlagt da jernbanen kom. Lusetjern er et vanlig navn på små tjern. Lus er et ord som brukes om ting som er så små at de ikke er til å bry seg om.
I dag er mye av Lusetjernbekken lagt i rør, men den renner ut i Fiskvollbukta.
Ljanselva til venstre, og Lusetjernbekken til høyre, renner sammen ut i Fiskevollbukta
Det er bygget en stor gangvei over Mosseveien. Den fører oss rett ned til Lusetjernbekkens utløp fra sin tunnel. Lusetjernbekken følger her det gamle løpet til Ljanselva.
Fiskvollbukta
Fiskvollbukta har fått navn etter strandplassen Fiskevollen. En strandplass var en husmannsplass der oppsitteren drev med fiske. Etter navnet å dømme, var det også noe grasmark der, voll betyr grasmark, eng.
I dag er området så ommøblert av veibygging at det er vanskelig å forstå hvordan det i sin tid kan ha sett ut der.
Fiskevollbukta
Under krigen hadde tyskerne en fangeleir i Fiskvollbukta, i forbindelse med arbeid de gjorde på Ljanskollen. Leiren lå i det åpne området mellom veien og kollen, men de fleste spor av virksomheten er borte.
Det kan tenkes at noen av stiene og veien på kollen skriver seg fra tyskernes virksomhet.
Det var hovedsakelig polske og jugoslaviske fanger i leiren ved Fiskvollbukta.
Tyskerne skulle bygge et stort oljetankanlegg i området ved Fiskevollen. Ryktene gikk om at de også ville bygge en u-båthavn her.
Videre skulle de bygge et sidespor fra Hauketo stasjon. Dette sporet skulle gått omtrent der Ljabrudiagonalen går nå.
Herregården Stubljan
Stubljen har navnet etter Christoffer Nilssøn Stub (som eide gården på slutten av 1620 årene) og elva Ljorn (Ljanselva).
I 1694 ble Stubljan slått sammen med Hvitebjørn i Opppegård. Ved denne sammenslåingen fikk Stubljan blant annet fallrettighetene i Gjersøelva, med sager og kverner. Dette la grunnlaget for Ljansbruket.
I sin glanstid var Stubljan en lystgård. Nærmest det vi i dag ville kalle en representasjonsbolig. Eierne bodde i byen (Christiania), men var nok ofte på den praktfulle herregården.
 klikk for større bilde
Herregården Stubljan med Paviljongen til venstre på bildet - Akvarell av Johan Vestly
Stubljan (og Ljanbruket) var på 1700-tallet bare en liten del av et stort ”forretningsimperium” som eide skog og gårder mange steder på Østlandet. Grunnlagete for rikdommen var likevel først og fremst handel med tømmer og trelast.
Ellers var det nok beliggenheten ved fjorden, og i behagelig avstand fra byen, som gjorde at Stubljan ble valgt til Lystgård.
Paviljongen (som i dag brukes til servering), var et lysthus der en tok i mot gjester som kom sjøveien. Den ligner en tilsvarende paviljong som lå ved Ankers pale i Christiania.
Hovedhuset på Stubljan ble ødelagt av brann i 1913, men rester av grunnmuren ligger der fremdeles.
Hvervenbukta
Har en flere krefter igjen, kan en gå rundt neset til Hvervenbukta. Her kan man en varm sommerdag ta en avkjølende dukkert etter den forhåpentligvis vellykkede turen langs Ljanselva.
Hvervenbukta er et populært turmål og en yrende badeplass om sommeren. Strandlinja er lang, og området har naturlig blitt inndelt i flere områder. Familiene dominerer særlig ved den grunne, innbydende sandstranda.
Finn Erhard Johannessen (personlig meddelelse) har fortalt at det skulle ha vært et verft i Hvervenbukta, og at det var grunnen til navnet. Han føyde ellers til at han ikke hadde funnet spor av slik virksomhet. På den annen side ligger bukta ikke langt fra Mastemyr.
En teori er at navnet kommer fra varpin. Varp betyr notkast, og Hvervenbukta må ha vært et godt sted å kaste laksenot. Vin betyr gressmark. Altså kan navnet opphavelig ha betydd bukta ved grassletta der en kaster laksenot.
|
